I den norske befolkningen har 5 prosent dysleksi, det er en god del. Så mange som 20 prosent går ut av skolen med lesevansker. Jeg har dysleksi. Noe jeg har erfart er at man ikke alltid får den oppfølgingen man trenger. Som dyslektiker føler man at man må be om veiledning fremfor at den kommer automatisk. Det er både flaut og ubehagelig, og vi må derfor ha mer informasjon om dysleksi i skolen.
Det er utfordrende at man ikke får de tilbudene man skal. Det kan ta lang tid å bli utredet for dysleksi og imens dette pågår må eleven jobbe uten hjelpemidler og tilrettelegging. Mange lærere vet heller ikke hvordan man skal tilrettelegge godt for oss, og dette burde de har kunnskap om. De må få en bedre forståelse på hva dysleksi er.
Som dyslektiker merket jeg at tilrettelegginga måtte jeg ta opp selv. Det burde være lærer eller skolen som tar kontakt med eleven, ikke omvendt. Det er nemlig mange som ikke har engasjerte foreldre som vet hva opplæringsloven sier om tilpasset opplæring.
Elever med dysleksi får ofte ikke med seg det som blir skrevet av informasjon og oppgaver i timen. Det å følge med på at en dyslektiker har fått med seg hva i en time eller i en tekst, er avgjørende for hvordan eleven utfører oppgaven.
Det er fullt forståelig at læreren ikke kan hjelpe alle samtidig i et klasserom. Samtidig kan man ikke forvente at elever med dysleksi skal lese like mye og gjøre like mange oppgaver som de andre elevene. Det skaper bare stress.
På min skole får jeg god hjelp, men det har tatt tid. Det ønsker jeg andre skal slippe, og jeg vil ha mer informasjon om dysleksi til elever og lærere slik at andre ikke går rundt med skammen og følelsen av å ikke strekke til.
Kaja (15)
Engebråtenbloggen 