For noen uker siden besøkte vi minnesmerket ved kaia til Utøya. Det fikk meg til å tenke på teksten «Avstanden midt iblant oss» av Karl Ove Knausgård, og hva som skal til for å gjøre noe sånt som skjedde der ute på øya. Mest av alt er jeg redd for hvordan avstanden mellom mennesker i samfunnet vårt svekker fellesskapet og demokratiet.
22. juli 2011 ble felleskapet og mangfoldet i Norge svekket. Anders Behring Breivik er en høyreekstrem nordmann som mente at datidens innvandringspolitikk burde være strengere. 22. juli plasserte han en bombe i regjeringskvartalet med en intensjon om å svekke regjeringen.
Terroristen dro deretter til Utøya og drepte 69 unge mennesker fordi han ville svekke fremtiden, som jo er ungdommen. 77 menneskeliv gikk til sammen tapt 22. juli 2011. Hva skal til for at noen kan gjøre noe sånt? Hvordan skal vi jobbe mot rasisme og styrke mangfoldet i samfunnet etter slike hendelser?
Jeg tenker på Norge i dag som et mangfoldig land. Et mangfoldig samfunn ser jeg på som et land med mange ulike mennesker, kulturer, etnisiteter og bakgrunner. Dette mangfoldet skaper et fellesskap hvor alle skal være inkludert. Allikevel står noen utenfor. Det kan være fordi de som en minoritet ikke har så mange som ligner på dem selv, men kan også stå utenfor av andre grunner.
Breivik hadde en vanskelig oppvekst, og tilbrakte mye tid alene. Etter hvert planla han terrorangrepene i stedet for å dra ut i samfunnet og møte nye mennesker og kulturer. Jeg tror at han hadde mange fordommer mot innvandrere og var i et «ekkokammer». Dette vil si at han fikk sine egne meninger gjentatt fordi han satt så mye alene med tankene sine og ikke ble utfordret til å tenke annerledes.
Det er altså en avstand i samfunnet, som jeg mener at vi må jobbe mot. Forfatteren Karl Ove Knausgård skrev en tekst som heter «Avstanden midt iblant oss» til ettårsmarkeringen av terrorangrepene, som i mine øyne handler om avstand i samfunnet som svekker mangfoldet. Etter hendelsen på Utøya og i regjeringskvartalet, ble det et søkelys på inkludering i samfunnet. Han skriver at «Det er avstanden som er farlig».
Jeg tenker at dette sier noe om avstanden i samfunnet som oppstår når man frykter det ukjente. Ungdommene som ble drept, ble ikke sett som enkeltindivider med egne identiteter, men kun deres meninger som en gruppe. Jeg tror at han var redd for det ukjente og ikke hadde hatt nok kontakt med resten av samfunnet. Det kreves altså en stor avstand for å gjøre noe sånt.
Så hvordan kan vi egentlig jobbe mot avstand i samfunnet og rasisme? Jeg mener at vi må starte med å inkludere alle mennesker i samfunnet. Alle burde få være en del av samfunnet. Jeg synes at vi alle skal jobbe for et samfunn hvor folk ikke er delt inn i grupper, sånn at man ikke tenker at alle i en folkegruppe er like. Det er det jeg tenker kan være utfordrende med å bruke begrepene minoritet og majoritet, det fører til et splittet samfunn.
Jeg mener også at vi må ta hverdagsrasisme på alvor. Hverdagsrasisme kan være at man for eksempel sier noe som ikke er ment vondt, men for de som opplever rasisme på en daglig basis kan det oppleves krenkende. Vi må også forebygge ekstrem rasisme, altså ekstreme rasistiske meninger som kan føre til vold og diskriminering.
22. juli ble det mangfoldige samfunnet i Norge svekket av terrorisme. Bakgrunnen for angrepet var rasisme og fordommer. Vi må jobbe mot avstanden mellom folkegruppene i samfunnet, som Karl Ove Knausgård skrev om, fordi vi har sett at avstanden kan få noen til å gå så langt som å ville angripe demokratiet. Vi må derfor stå opp for de som blir behandlet annerledes, være med på demonstrasjoner og spre bevissthet rundt temaet sånn at andre kan være med på arbeidet.
Ingrid (15)
Engebråtenbloggen 